En god del av dere møtte Jonny i løpet av april og mai da han var
hjemme i Norge, men allikevel kan det kanskje være
kjekt å få et nyhetsbrev før sommerferien i Norge?Det er vel ingen overdrivelse å si at Jonny
hadde det svært travelt i Norge, både mens George og
Barak var der og de ca tre ukene alene etterpå.Vi fikk truffet mange faddere, venner og støttespillere, og
ellers utrettet ganske mye i løpet av disse to månedene.
Møtemåneden
vi hadde, var svært vellykket.Vi hadde fine gudstjenester i Bekkefaret kirke i
Stavanger, Riska kirke i Sandnes, Klepp Frikirke og Bærum
Frikirke.Og ikke til forkleinelse for noen, må vi få
fremheve gudstjenesten i Bekkefaret kirke.Korall fra Randaberg, et kor på rundt 30
personer, satte en ekstra spiss på gudstjenesten med
skikkelig bra sang.La oss også nevne det fine samspillet mellom
koret, Barak og Jonny som sang, George som ble
intervjuet,
presten
Odd Offerdal som ledet det hele og også hadde en
utrolig fin dåps handling, og meg som talte.Den søndagen stemte alt!Korall var også med oss på møtet i Ljosheim
bedehus i Sola. Takk skal dere ha!ha!Vi sitter igjen med fine inntrykk fra alle møtene
vi hadde, og gleder oss til å komme igjen neste år!
Det
andre desiderte høydepunktet vi hadde, var besøket på
Florvåg skole på Askøy mens de hadde aktivitetsdag
til inntekt for Maisha
Jack,
nygift
fra Finnøy i Ryfylke og én av lederne i Maisha Mema,
sammen med Kennedy (blir 12 i september) – ett av
barna i Maisha Mema som nyter godt av Erdal og Florvåg
skolers innsamling!
Mema.Det er vel vanskelig å beskrive følelsene når vi
ser alle disse barna løpe, avholde loppemarked og
andre aktiviteter for at barn i Kenya skal få skolegang,
mat, klær og håp i tilværelsen.Definitivt klump i halsen, og utrolig fint å få
være med dere, både elever og lærere
som støtter opp om dette!Erdal skole skal ha sin aktivitetsdag 12.juni.Takk til dere også på forhånd!George, gutten vår som vi hadde med oss, gjorde
inntrykk på alle han møtte.Med bakgrunn fra gata og nå med et klart mål i
livet, er det vanskelig å forholde seg uberørt til det
han forteller.At han samtidig er den desidert mest hjelpsomme
og høflige gutten vi har, utfyller jo bildet.Erdal kirke og Florvåg skoles gymnastikksal var
for øvrig gjenstand for en ganske unik 'happening' –
nemlig at norske barn (Lysglimt barnegospel og et
kombinert skolekor) kunne synge sammen med 'slumkoret' vårt
i Soweto (på video).Kanskje mer enn noe annet fikk dette symbolisere
kontakten mellom Nairobi og Askøy.Takk også til alle dere andre i bedehus, kirker
og andre plasser vi besøkte.Dere gjorde Norges-oppholdet for George, Barak og
Jonny uforglemmelig!
Vi
har også lyst til å dele litt av hverdagen for et par
av arbeiderne våre med dere.Det gjelder for det første Fredrick Oguttu –
helst kalt Fred.Han studerer til å bli arkitekt, og er snart
ferdig på Kenya Polytechnic.Mens skolen pågår er han deltidsarbeider hos
oss (dvs 9 måneder i året), men får samtidig nok til
å klare skoleutgifter og levekostnader (men han må snu
på hver Shilling!), og 3 måneder er han fulltid hos
oss.Han hjelper noen av barna våre i Doonholm med
lekser, men er ellers tilknyttet Soweto-slummen.I tillegg til aktiviteter i Klubbhuset der, har
han hovedansvaret for U12 og U14 fotball-lagene våre
for gutter
(vi har i tillegg et småguttelag
som Julius har ansvaret for, og to jentelag som Kwame
tar seg av).I mai-rapporten skriver Fred et kapittel vi
virkelig ønsker å dele med dere.Han skriver: «Fotball-lagene er min glede, min
frustrasjon, min oppmuntring og min fritid.Guttene møter mange utfordringer, fra svake
familiebånd til det å spille fotball uten fotballsko
[vi har hatt noen skader…]. De
er ofte sultne på grunn av fattige hjemmeforhold, men
de reiser seg allikevel!De er gjenstand for mine bønner, mine gode
ønsker, ja, jeg vet ikke helt hva jeg ville gjort uten
disse 24
sjelene – livet er sannelig et mysterium!
Jeg
Fred,
with football and architectural drawings.The job has become a lifestyle.It is hard to find such coworkers!
hadde aldri trodd at jeg ville bli en del av
en stor gruppe ettersom
jeg alltid har vært en svært selvstendig person.Når jeg tenker på fremtiden, så dukker disse
guttene nesten alltid opp i tankene mine.De er blitt så til de grader en del av mitt liv».
En
annen av arbeiderne våre, Florence Mkala, har god
kontakt med en del av mødrene til barna våre i Soweto.I april og mai rapportene kan vi bl.a. lese
4.april: «Jeg besøkte Mama A. (mor til A.)
sammen med 4 andre mødre.Vi oppmuntret henne og ba for henne».Mandag 7.april: «Jeg besøkte Mama A.Hun er syk av HIV/AIDS og ganske svak».Tirsdag 6.mai: «Jeg besøkte Mama A. som
viste meg dokumentene der det slås fast at hun er HIV
positiv.Jeg oppmuntret henne, og fra denne dag ble hun
min venn».Mandag 12.mai «Jeg besøkte Mama A., og
oppmuntret henne til å se at hun kunne akseptere
situasjonen sin og gjøre det beste ut av den.Hun har blitt bedre».Tirsdag 13.mai: «Jeg besøkte Mama A. tidlig
om morgenen.Hun har kommet seg veldig, og ser ut til å ha
akseptert situasjonen».Onsdag 14.mai: «Jeg besøkte Mama A.Hun har nå råd til et smil…».Tirsdag 20.mai: «Jeg besøkte Mama A.Hun fortalte meg at legen [i slummen] hadde gitt
henne et brev slik at hun kunne komme under behandling på
Kenyatta National Hospital».Jeg vet ikke hvor mye av hverdagen vår som har
kommet til syne i nyhetsbrevene, eller til og med for de
som har besøkt oss.Men vi vektlegger nære relasjoner.Da kommer også de triste tingene mer til syne.Som for eksempel ett av barna våre i Soweto som
nylig opplevde brutalt å bli rykket opp fra skolegang
og vennskap i Klubbhuset.
Virginia,
som nettopp fylte 15 år, bodde med tanten i Soweto-slummen
i Nairobi noen år.Tanten behandlet henne imidlertid mye mer som en
hushjelp enn som en niese.Hun har bare gutter selv, og dermed falt det på
Virginia å gjøre alt husarbeidet.I fjor (2002) var det meningen at Virginia skulle
reise opp på landsbygda for å bli omskåret.Vi fikk heldigvis forhindret dette.Gjennom samtaler med tanten forklarte vi henne at
denne praksisen er fordømt av regjeringen i Kenya, at
den også innebærer en ikke liten helserisiko for
jentene, gir fysiske arr som selvsagt er umulige å hele,
og at mange jenter får psykiske problemer. Virginia kom
formelt inn i Maisha Mema programmet i januar 2003 etter
å ha kommet til Klubbhuset en tid, og gikk fra samme
tid i 5.klasse på Bethlehem Primary School i Soweto i
Nairobi.I mai i år kom bestemoren for å hente Virginia
opp på landsbygda for å forbli der.Alle forsøk på å snakke fornuft med henne og
tanten strandet.Virgina gråt sine bitre tårer, og vekk var hun.I midten av juni reiser Florence Kibicho,
sosialarbeideren vår, og Julius Kinoti som jobber i
Klubbhuset vårt i Soweto, opp på landsbygda i Embu for
å se hvordan det går med Virginia.Trusselen med omskjæring er fortsatt
overhengende.Vi har med brev fra barnevernskontakten i
Embakasi division (hvor vi tilhører) til
barnevernskontakten i Embu.Så får vi se hvordan det går.Men vondt er det, ikke minst for arbeiderne våre
i Soweto som blir meget knyttet til disse barna.Samtidig føler vi at vi må fokusere på det
enkelte barn, og ikke gå for de store mengdene av barn
med liten eller ingen oppfølging som enkelte andre
organisasjoner…
[nedenfor
er sangen som Julius skrev etter denne opplevelsen!]
Teach
me, not to hold a weapon, but a pen
Teach
me, not through fighting, but through books
I
am a child in need of love
Stand
for the rights of children
Be
strong, children, be strong
also
when they don’t care about our rights!
Som
dere sikkert har fått med dere, er det store
byggeplaner på gang.Vi trenger virkelig et skikkelig senter der
arbeidet vårt kan bli skikkelig koordinert,
samtidig som vi sikrer barna våre et trygt sted
å bo.Jonny kommer hjem til Norge igjen i august/september,
og denne perioden er viet byggesaken.Vi har allerede ca 1/3 av det beløpet vi
trenger for et første byggetrinn.Vi må sette opp to hus, der alle de nå 24
barna + Marianne og meg skal bo.Videre må vi sette opp mur rundt hele
eiendommen.Denne muren blir ca 250 meter lang for å
rekke rundt den ene eiendommen på 4 mål (vi har
også en nabotomt på 4 mål), og ca 3 meter høy.Vannforsyningen i Nairobi er mildest talt
upålitelig, slik at vi også må bore brønn og
legge opp vannrør.Til og med kloakken er upålitelig, slik at
vi heller satser på å grave ned septiktanker.Videre må tomten opparbeides pent, og noe
utstyr innkjøpes.Dere får tenke på oss!
Altså:
Ha en god sommer, ta vare på dere selv, og send
gjerne noen tanker til oss og barna her i Kenya!
Nairobi,
10.juni 2003
Beste
hilsener fra Jonny og Marianne Haldimann Mydland
