Nyhetsbrev  

November 2003

Kjære faddere, venner og støttespillere!  

Det er ganske så utrolig hvor fort tiden går!  Nå er det bare ca 2 uker til barna har siste skoledagen for dette året.  To av barna våre i familien vår sitter i disse dager avsluttende grunnskoleeksamen.  Dette gjelder Pauline Wairimu – ”Nimmo”, og Margaret Waruguru Waithera – ”Tete” (mange av dere kjenner Tete fra i fjor da hun kom sammen med Selah til Norge).  Dessuten har vi fire fra Soweto som også sitter grunnskoleksamen, nemlig Paul Omondi, David Mwangi, James Njoroge og Caroline Wanjiru Kombo.  Dette er en meget spesiell tid for dem, ettersom det alltid er en begivenhet med avsluttende grunnskole­eksamen.  Karakte­rene vil avgjøre om de går videre til gymnaset – og eventuelt hvor godt gymnas de kommer til.  Rapport følger senere!

Julen nærmer seg dessuten med stormskritt.  Og nettopp julen blir noe utenom det vanlige dette året.  Hver jul har Nairobi Chapel, menigheten vi går i, et barnehjemsprosjekt.  Den 21.desember kommer en mengde folk fra menigheten for å overbringe julegaver til barna våre.  Vi har på forhånd levert en liste over nyttige ting barna trenger, slik at dette ikke blir helt tilfeldig… Folk i menigheten – både kenyanske og utenlandske – tar dessuten hvert år imot barn fra barnehjem i familiene sine for å gi dem en spesiell jul. 

Vi hadde en utflukt til Splash (”Badeland”) her en dag.  Anne og Faith ser ut til å trives…

Utvelgelsesprosessen for disse familiene er ganske rigide for å sikre barna.  De må være aktive medlemmer av menigheten, og godt kjent av ledelsen.  Erfaringsvis vet vi at det gjerne blir kjekke utflukter med bading og mange opplevelser de 3-4 dagene dette varer – og mye godterier… Og faktisk vil alle barna våre fra 6 til 16 være med på dette.  Bare lille Sharon, som ble 3 år gammel 16.november, blir hjemme med oss.  Vi tror det blir en spesiell opplevelse for barna, og det er selvsagt også en anerkjennelse fra menigheten at de spurte oss om dette.

Denne gangen har vi også lyst til å fremheve en av støttegruppene våre hjemme.  Jonny’s mor har nemlig en ”Kenya-forening” som går på om­gang mellom med­lemmene.  Medlemstallet har variert noe, men de er alle godt voksne damer i Stavanger-distriktet.  De møtes ca en gang i måneden, tar for seg siste nytt fra Kenya, leser nyhetsbrevet når dette kommer, koser seg med god mat, og diskuterer den kommende basaren.  For det er basaren som er trekkplasteret!  Vanligvis i mai/juni har de nå arrangert basar i flere år, og resultatet har ligget omkring 50.000 kroner året.  De sitter på super­markeder og selger lodder, far til Jonny sitter gjerne nede i gangen i blokka og selger lodder til folk der, og det hele krones med basardagen som finner blåkorslokalet stappfullt av folk.  For basardagen er populær!  Det selges lodder for flere tusen kroner bare på denne dagen, og folk får i tillegg et friskt møte med god sang og musikk.  Og det synes å være opplest og medtatt at ”mor til Jonny” (som hun ganske ofte kalles…) leder møtet – ofte med innlagte overraskelser som at folk blir kalt opp på platt­formen for å synge en sang eller fortelle noe.  Vi ønsker å uttrykke en stor takk til dere i ”Kenya-foreningen”, og håper dere orker å stå på videre! (foreningen trenger også et par aktive personer – gjerne med bil! – som kan hjelpe til!).  Og er det andre der ute som lurer på å gjøre noe lignende, er det bare å ta kontakt!

Vi må for øvrig få lov til å ta med et par morsomme historier fra dagliglivet her.  Sheri (blir 9 i januar) og Sharon (blir 7 i februar) underholdt Jonny her en dag med litt sang og dans.  Plutselig hørtes en umiskjennelig lyd fra Sharon, hvorpå Sheri utbryter med stor indignasjon i blikket, ”Tror du at du kan reise til Norge hvis du promper hele tiden?”.  Vel, forventningene er nok store om å dra til Norge.  Vi prøver å dempe dem litt, slik at det ikke skal være en selvfølge at det hvert år skal bli med et barn til Norge.  Neste år blir det antagelig Fred, som dere kunne lese om i forrige nyhetsbrev, som blir med Jonny til Norge.  Han er en meget reflektert ung mann som har mye å fortelle om arbeidet i Kenya.  Han og Jonny synger dessuten sammen. 

Og når vi først er inne på Sheri og Sharon: Ved samme anledning spurte Jonny om hva Sheri ville bli når hun blir stor.  Hun svarte straks og med ettertrykk ”flyvertinne”.  Det naturlige spørsmålet i den forbindelse var da naturligvis hvorfor?  ”Jo da”, svarte Sheri, ”for etter at jeg har servert mat til alle flypassasjerene kan jeg spise så mange hambur­gere jeg bare vil!”.  Jonny bemerket for øvrig ingenting om at dette sannsynligvis er en noe urealistisk forventning til flyvertinne-yrket…

Maisha Mema har inngått en samarbeidsavtale med et amerikansk ektepar, Richard & Jane Taylor, som har vært 16 år i Kenya (se linken på hjemmesiden vår – Penuel Ministries – hvis dere vil lese mer om dem).  De er for øvrig godt voksne; han er 72 år og hun 64, og har bl.a. arrang­ert mange seminar for pastorer.  De har dessuten hatt mange ekteskaps­seminarer.  Ric, som har bakgrunn i byggebransjen, men også ordinert Reverend (pastor) har også lovet å være byggeleder for pro­sjektet vårt, og har i den forbindelse møtt arkitekten og dis­kutert prosjektet med ham.  Ric & Jane har også opplevd litt av hvert her i Kenya, blant annet noe liknende som Jonny opplevde for noen år siden.  De hadde satset stort på en pastor i Kitui.  Han var til og med i USA og møtte mange menigheter og enkeltpersoner.  Tilbake i Kenya svek han dem stort, og truet dem på livet… Marianne har for øvrig kjent Ric & Jane siden 1991, ettersom de var vertsfolk for Covenant Players flere ganger.  De er også de eneste hvite vi har regelmessig kontakt med, og utrolig kjekke mennesker.  Taylor Mission, som de kaller seg, er altså nå offisielt en samarbeidspartner for Maisha Mema, og vi har utstyrt dem med arbeids­beskrivelse.  De er dessuten våre offisielle representanter i USA, og

var veldig giret opp da de reiste hjem i oktober.  Vi er sikre på at de kommer til å snakke mye om Maisha Mema i USA!  Etter planen vil Ric komme tilbake til Kenya i mars, og vil da lede byggingen av perimeter­ veggen + annen infrastruktur på eiendommen vår.  I mai neste år vil de besøke Norge, og forhåpentligvis treffer de da også mange av dere!  Meningen er at de kombinerer ferie med ”ministry”, som amerikanerne sier.  Noen av dere vil nok derfor treffe dem på gudstjenester, møter og husmøter i mai.  Vi kan love at dette er inspirerende og givende folk!

Som dere sikkert har fått med dere, er det store byggeplaner på gang.  Vi trenger virkelig et skikkelig senter der arbeidet vårt kan bli skikkelig koordinert, samtidig som vi sikrer barna våre et trygt sted å bo.  Jonny kommer hjem til Norge igjen i august/september, og denne perioden er viet byggesaken.  Vi har allerede ca 1/3 av det beløpet vi trenger for et første byggetrinn.  Vi må sette opp to hus, der alle de nå 24 barna + Marianne og meg skal bo.  Videre må vi sette opp mur rundt hele eiendommen.  Denne muren blir ca 250 meter lang for å rekke rundt den ene eiendommen på 4 mål (vi har også en nabotomt på 4 mål), og ca 3 meter høy.  Vannforsyningen i Nairobi er mildest talt upålitelig, slik at vi også må bore brønn og legge opp vannrør.  Til og med kloakken er upålitelig, slik at vi heller satser på å grave ned septiktanker.  Videre må tomten opparbeides pent, og noe utstyr innkjøpes.  Dere får tenke på oss!

Ta vare på dere selv, og send gjerne noen tanker til oss og barna her i Kenya!  Og ellers ønsker vi dere en god jul og et godt nytt år!

Nairobi, 15.november 2003

Beste hilsener fra Jonny og Marianne Haldimann Mydland

Tilbake til "På Norsk"

Home

Top of Page