De siste månedene har ikke vært de beste for oss. Den
2.desember fikk både Marianne og meg beskjed om at
fedrene våre var lagt inn på sykehus. Vi dro derfor
hjem begge to – Marianne til Sveits og Jonny til Norge.
Etter kort tid døde Mariannes far, og hun kom tilbake
til Kenya helt i slutten av desember. Jonny dro tilbake
til Kenya 22.desember for å feire julen sammen med
barna, men måtte nyttårsdag dra tilbake til Norge
igjen. Den 21.januar døde far til Jonny og ble gravlagt
28.januar. Og halvannen uke senere kom Jonny tilbake
til Kenya igjen. Det sier seg selv at mye arbeid måtte
legges til side – og mye tas igjen. Det blir på mange
måter en ny situasjon for oss. Plutselig er 50 % av
foreldrene våre borte! Andre nære slektninger har også
gått bort i løpet av det siste året både for Marianne
og Jonny. Vi har begge følt oss slitne. Men i midten
av mars fikk vi 3-4 dager sammen i Mombasa. Dette
trengte vi! La oss også få nevne at i begravelsen til
Jonnys far ble det tatt opp en gave til Maisha Memas
arbeid i Nairobi. Det kom inn over 14.000 kroner! Vi
takker alle som bidro til dette fantastiske resultatet!
Bildet over er tatt i minnesamværet etter begravelsen
til far til Jonny, og viser gode venner av Jonny. Vi
ser fra venstre Birgitte Pedersen som har vært i Kenya
to ganger for å blant annet å besøke sitt fadderbarn
Sharon Khasandi, deretter Magnus Arne Klepp, eldstebror
i Klepp Frikirke, Rune Underhaug, forloveren til Jonny i
bryllupet i Sveits år 2000, og helt til høyre Ingeborg
Håland, som har vært en god støttespiller gjennom mange
år. Halvannen måned etter at Magnus Arne var i
begravelsen til far til Jonny måtte han selv følge sin
eldste sønn Marcus (15) til graven etter en
motorsykkelulykke. Ingen som ikke har opplevd dette
selv kan selvsagt sette seg inn i den bunnløse
fortvilelsen det er å miste et barn, men vi vil
allikevel få si at vi tenker mye på dere. Vi oppfordrer
til mye omsorg og omtanke fremover!
Og mens vi snakker om omsorg og omtanke, kan vi også
fortelle en liten historie fra Kenya. I løpet av de
årene vi har drevet arbeidet i Kenya har det vært en del
barn innom programmet som ikke nødvendigvis har stått på
de offisielle listene. Dette gjelder helst ungdom som
vi har hatt noe med å gjøre tidligere, og som trenger
noe hjelp til skolegang eller yrkesutdannelse. På den
måten har blant annet en gutt fått hjelp til å ta
sertifikatet og en jente fått hjelp til å starte en
”frisørsalong” (i slummen). Én av jentene som vi hjalp
gjennom gymnaset, og som vi har hatt sporadisk kontakt
med siden, kom for et par måneder siden til oss for å
hilse på. Hun kom allerede mens hun gikk på gymnaset
sammen med en mann, og giftet seg på tradisjonell måte
(avtale mellom foreldrene men ingen papirer) med ham.
Han hadde en sønn fra før, og de fikk en datter sammen.
De siste månedene har han vært en del syk, og vi
oppfordret både henne og datteren hennes til å ta en
HIV-test. Denne viste at datteren var negativ men moren
positiv. Hun var selvsagt helt knust. Vissheten om at
det er mannen hennes som har gitt henne dødsdommen er
ikke god å leve med. Samtidig har hun ikke sagt noe
(foreløpig) til mannen om at hun tok testen. Nå vet hun
at med en god diett og medisiner kan leve med
HIV-viruset noen år til. Spørsmålet er nå hva som skjer
fremover. Vi vet ikke per i dag om hun velger å forbli
i ekteskapet med vissheten om at mannen hennes også har
en ”kone” i Mombasa og har vært utro mot henne hele
tiden. Men vi har tilbudt henne hjelp til å få tatt for
eksempel en sekretærutdannelse. Det er viktig å tenke
fremover selv om hun ikke vil leve mange år til – om
ikke annet for at hennes datter skal få det bra. Som
nevnt i forrige nyhetsbrev ser vi nå mer og mer hvordan
HIV/AIDS griper om seg, også i den nærmere
bekjentskapskretsen vår. Det kan se ut som om Kenya går
mot samme utviklingen som Uganda hadde for noen år
siden, nemlig en nærmest total utradering av
mellomgenerasjonen i en del områder av landet. Vi bare
håper og ber om at vi ikke opplever det samme med noen
av barna våre!
Plakat fra den lokale klinikken i Soweto, som blant
annet forteller at minst 2 ut av 10 gravide kvinner i
Kenya er HIV-positive...
Noen glimt fra arbeidet:
×
Mens vi begge var borte i ca 3 uker i desember, fungerte
sosialarbeideren vår, Florence Kibicho, som
ansvarshavende. Dette gikk meget bra. Hun fikk for
øvrig også god hjelp av Pauline Tehel (psykolog) som var
på besøk noen uker i desember/ januar. Pauline er en av
Jonnys eldste venner – like fra 9.klasse og
klassekamerater på gymnaset. Det var nok allikevel
greit at Jonny kom ned til julefeiringen. Florence
hadde planlagt alt, så det ble bokstavelig talt å komme
til dekket bord. Også denne gangen gikk en geit og
breket på gårdsplassen inntil den ble slaktet og
tilberedt av de større guttene på julaften. Vi hadde
mye god mat i julen, inkludert én av barnas favoritter;
iskrem! Det er viktig å markere noen festdager i året.
Barna har ikke hatt for mange av disse tidligere i
livet…
God gang i svømmebassenget. Mary Wanjiko (fadder i Strand) i midten foran,
Pauline Achieng (fadder i Haugesund) til høyre.
×Vi
nevnte i forrige nyhetsbrev at Diana satt Kenya Certificate of Secondary
Education (KCSE) – videregående eksamen. Resultatene hennes ga en
snittkarakter på D+ som forventet. Vi forsøker nå å finne et college for
henne. Ellers kom de nybakte gymnasiastene våre – vi tenker da først og fremst
på Jaja og Caro – tilbake etter første semester med ganske bra resultater. Vi
tror det skal gå bra for dem. Alle de seks kandidatene fra november går nå på
videregående skole.
×I
desember organiserte Pål Albro en 4-dagers leir for 50 av Soweto-barna våre i
Machakos, en by som ligger ca en times kjøretur fra Nairobi. De overnattet på
en skole der, og denne skolen hadde blant annet et svømmebasseng som ble
særdeles flittig benyttet. En annen uvant ting for barna var å få regelmessige
måltider disse dagene. Skolens kjøkkenpersonale ble nemlig stilt til rådighet
for oss, og vartet opp med god mat. Med leker, sport og turer gikk dagene så
altfor fort, men barna våre i Soweto hadde fått en kjempeopplevelse.
×
Klubbhuset i Soweto har for øvrig i løpet av kort fått besøk av to
celebriteter, først gruppen Kayama Afrika i februar og så en ugandisk artist
som er FN-ambassadør. Det er fint å se at barna i Soweto (med besøk fra
Doonholm også!) kan få se at artister kommer og opptrer for dem. Ellers
er det jo helst Soweto-barna som opptrer for besøkende.
×Vi
satte også stor pris på besøk fra Askøyskolene i februar. Aud Jorunn Bergsvik
fra Florvåg ledet en ”delegasjon” derfra, og de besøkte både familien vår i
Doonholm og Klubbhuset i Soweto.
×Når
det gjelder byggeprosjektet, har dette enda en gang blitt noe utsatt. Ric og
Jane er på samme måte som oss avhengig av støtte fra enkeltpersoner og
menigheter for å kunne være i Kenya. På grunn av Rics ryggproblemer (og til
dels alder – han er 73 år gammel) trenger de en bil med såkalt ’powerstearing’.
Dette koster selvsagt en del, og de har derfor konsentrert seg om å samle inn
penger til denne bilen før de kommer. Den siste tidsangivelsen for ankomst til
Kenya er midten av april. Ric regner med å bruke ca 6 måneder på
byggearbeidene. Vi er nå svært annige på å komme i egne hus!
Så
håper vi at flest mulig kommer på de møtene vi skal ha i april!!! Her har dere
sjansen til å ta med venner og bekjente for å høre sang og musikk med Fred og
Jonny, og informasjon fra arbeidet i Kenya. Vel møtt!
Stavanger /
Nairobi, 28. mars 2005
Beste hilsener fra Jonny og
Marianne Haldimann Mydland
Møteturnéen april 2005:
Gudstjenester
i Riska kirke 3.april kl. 19:00, Bekkefaret kirke
10.april kl. 11:00 og Klepp Frikirke samme dag kl.
19:30, Bærum Frikirke 17.april kl. 11:00 og Erdal kirke
(Askøy) 24.april kl. 11:00.
.jpg)
.jpg)
.jpg)
