Dette har vært det travleste halve året i
Kenya så langt. Etter konsertene i september dro Jonny
rett etter tilbake til Kenya, hvor en 12 dagers safari
med en gruppe fra Randaberg & omegn sto på programmet.
Så har vi også fulgt opp byggesaken(e) og fått tre nye
barn i familien.
Vi nevnte i forrige nyhetsbrev at
familien vår (barnehjemmet) gjennomgår en endring.
Gjennomsnittsalderen har etter hvert gått en god del
ned, og vi koser oss over utviklingen… J Sist fortalte
vi om John og Richard, som var uten bakgrunn; navn,
familie, hjemsted, stamme – ja alt om dem var
ukjent. De har tilpasset seg veldig bra, om enn noe
forskjellig. John ser ut til å være den som tilpasser
seg hurtigst. Han gjør det bra på skolen og er en
aldeles fornøyelig liten gutt som bobler av livsglede.
Richard, som kanskje har noe mer bagasje
enn John og nok er et år yngre (altså Richard 5 og John
6? – men offisielt ble de 5 år gamle i desember begge
to), er fortsatt en villstyring som har mer problemer på
skolen og som forstår grenser mindre enn John. Men
vi er sikre på at Richard vil klare seg bra med tiden;
tålmodighet er nok nøkkelordet…
I november kom Vincent til oss.
Han har egentlig vært en del en morgenprogrammet i
Soweto – altså de som blir forberedt for offentlig
skole, og er et klassisk eksempel på et barn som
familien ikke ønsket. I Soweto bodde han med
grandtanten, som jevnlig slo ham halvt i hjel. Da han
kom til oss hadde han piskemerker (ja! piskemerker etter
maasai-pisk!) over hele ryggen. I Klubbhuset var han av
de som ikke fungerte så bra, men altså av forståelige
grunner. Da han kom her var han ganske kontaktsøkende,
og er nå en trygg gutt som har funnet hjemmet med stor
H. Han blir 9 år i juni, og går i første klasse.
Den 24.februar kom så Beth på 8 og Lucy
på 9 år til oss. Begge er barn av gatemødre. Beth’s
mor er i tillegg HIV-positiv, og har ikke anledning til
å ta seg av henne. Begge jentene kom fra et hjem som
heter Rescue Dada. Disse tar seg av barn av gatemødre,
og begge kom til dette hjemmet i juni i fjor.
Men hjemmet kan ikke ha jentene for
lenge, og innen et år må de finne alternative løsninger
for dem. Vi ble dermed spurt om vi kunne ta et par av
jentene, og det ble altså Beth og Lucy. De var begge
ganske skye i begynnelsen. Forståelig kanskje med en
bakgrunn på gata og noen måneder i et redningshjem. Men
etter hvert har de tødd opp, og vi ser fremgang nesten
fra dag til dag. De går i første klasse, og spesielt
Beth gjør det rimelig bra. Lucy har en del mer
problemer skolemessig, men vi tror nok hun tar seg opp
med tiden. Bakgrunnen hennes er også noe mer komplisert
enn Beth. Hun bodde med moren på gata, og moren hennes
er også født og oppvokst på gata.
For å tjene til livets opphold solgte
moren sniffelim til gatebarna, og tvang barna til å
tigge. Lucy kom opprinnelig til Rescue Dada i 2007, men
moren kom for henne etter en stund ettersom de skulle i
en begravelse på landsbygda. Om dette var tilfelle vet
vi vel ikke, men moren kom i alle fall ikke tilbake til
Rescue Dada med Lucy. I stedet måtte Lucy tigge på
gata. Hvis hun ikke brakte nok penger tilbake til moren
om kvelden, ble hun kraftig jult opp. I juni 2008 kom
Lucy ved hjelp av en sosialarbeider i Rescue Dada
tilbake til hjemmet der, og kom altså til oss i
februar. Der har ikke vært kontakt mellom jentene og
mødrene disse månedene. Nå håper vi at de kan få roet
seg ned, føle seg trygge, og få en normal utvikling
fremover. Gode jenter!
Oktober ble som sagt en travel måned.
Først var det safarigruppen som kom. Fullt referat kan
dere lese på websidene våre:
http://maishamema.org/
safari_2008_referat.htm. Vi hadde en utrolig flott
tur, og det blir ny tur høsten 2010. Etter at
safarigjestene var dratt hjem, kom en delegasjon fra
Askøy Videregående Skole på besøk. Fire elever og to
lærere skulle bli kjent med Maisha Mema-barna i
Klubbhuset og familien vår, og være med på utvidelsen av
Klubbhuset i Soweto. Det ble en kjempefin opplevelse
for både oss og dem, og aldri har vel ”wazungu” (hvite
folk) fått så mange tilskuere i Soweto der de sto nede i
hullet for dropptoalettet og skuflet vann, murte vegger
og ellers tok i et tak der det trengtes!
Takk til dere på Askøy! Vi legger nå
siste hånd på utvidelsen, og har fått en fin bygning i
to etasjer med klasserom nede og bibliotek og kontor
oppe, nye toaletter og et lagerrom, og stor uteplass for
volleyball, kurvball og andre leker. Så er også
sportsplasset ”buret inne”, slik at vi ikke vil miste
baller over muren. Det vil både redusere svinnet av
baller til et minimum og spare oss for masse irritasjon
over å stadig å kjøpe nye baller… J
I tillegg vil vi også renovere det gamle Klubbhuset. Vi
har lenge irritert oss over en del feil og mangler der
som den forrige kontraktøren nok så han kunne spare på…
Og selv om Ric, amerikaneren som hjalp med å overse
byggingen av Klubbhuset, mente at han var på høyden når
det gjaldt bygging i Kenya, så var nok ikke dette
tilfelle allikevel. Vi lærer stadig i Kenya… Nå får vi
altså et enda bedre Klubbhus, men vi stopper ikke der.
I fjor kjøpte vi nemlig noen andre tomter
ikke så langt fra Klubbhuset, og her skal vi
sette opp et Klubbhus nummer to. Da kan vi dele
barneflokken slik at 6.klasse og nedover flytter over i
det nye mens 7.klasse og oppover inkludert gymnas og
college forblir i det ”gamle”. Vi satser på å kunne
begynne byggingen av det nye Klubbhuset så snart som
mulig etter at de formelle tingene er på plass. Lokale
myndigheter er klarert, mens vi nå venter på NEMA, som
er en organisasjon som tar seg av rehabilitering av
vassdragene.
Siden tomtene er i
nærheten av Ngong River, må vi vite hvor byggegrensen
går. Når det så gjelder den ”store” byggesaken, har vi
nå endelig fått et gjennombrudd. Den kommuneansatte som
underskriver festekontraktene, har i brev til oss og
Ministry of Lands skrevet at underskriften hennes på
festepapirene til den tidligere ordføreren er
forfalsket. Hun har aldri underskrevet disse. Så la
tyven steke i sitt eget fett når dette kommer opp for
retten! Og retten er satt til 30.mars, så får vi se hva
som skjer. Og selv om vi har sagt det før, så håper vi
på å få komme i gang med byggingen av barnehjemmet,
gjestehuset osv. så snart som mulig :-)
Vi har forresten
en ny gutt i familien, men vi vet ikke hvor lenge han
vil være her. Han har vært en av ”morgenbarna” i
Klubbhuset, men vi merket allerede da vi tok bilder av
ham at noe var galt. Det var komplett umulig å få ham
til å smile, og dette i seg selv kan jo selvsagt skyldes
mange ting. Men etter hvert oppdaget vi at han nok ikke
hadde det så bra hjemme. Den siste utviklingen var at
moren stort sett holder seg i en bar, og at John – han
blir 10 år i juli – og lillesøsteren på 4 (?) gjerne
måtte vente utenfor huset i slummen til midnatt før
moren kom hjem og låste opp. Vi forsøker å få skikk på
moren, slik at hun kan gjenforenes med sønnen. Han er
uansett en del av Klubbhusprogrammet, og håpet er at
moren kan bli stabil og ta seg av barna sine.
I februar sendte vi 23 barn på gymnaset –
7 på dagskole og resten på kostskole. I tillegg hadde
vi tre som begynte på college ettersom de ikke
tilfredstilte kravene for gymnaset. Og 7 elever
fullførte gymnaset og venter på collegeplass. Vi har
faktisk nå rundet 100 barn som har gjennomført
grunnskolen og over 30 som har fullført gymnaset!
Som vanlig tok vi inn en gruppe barn for
morgenprogrammet i Klubbhuset i januar. Og i år har vi
nok slått alle rekorder når det gjelder å få de ”rette”
barna inn, ettersom de alle er fra meget fattige
familier og mange av dem har til dels skrekkelige
historier bak seg. Vi har alltid hatt en politikk som
tilsier at vi tar de fattigste av de fattigste – og da
mener vi ikke i den betydning som flere andre
organisasjoner opererer med – men de virkelig
fattige. Etter hvert ser vi disse barna blomstre.
Mange av dem har selvsagt vanskeligheter med å lære, men
sakte men sikkert ser vi at de utvikler seg.
Aktivitetene vi har bygger selvbilde, og fra å være
forsakte, skitne og med til dels dårlige manerer, endrer
de seg over tid til å få et godt selvbilde. De utvikler
en sans for å være rene og pene i tøyet, og de blir
høflige. Det er en god belønning for oss! Og
forhåpentligvis noe som vil følge dem hele livet. For
det er læring for livet vi driver med. At vi ikke
lykkes med alle, er en del av det å være
menneske. Ikke alle lar seg forandre, og noen av dem
har dessverre kommet for langt i negativ retning til at
vi klarer å hanke dem inn. Men de siste er heldigvis
få. Takk til dere alle for at dere er med og gir et
Bedre Liv til barn i Kenya!
Vi får i slutten av uka besøk av Terje
Todnem med klassen sin fra Solborg Folkehøgskole i
Stavanger. Vi setter stor pris på kontakten vi har med
Solborg! Og i april følger altså møtemåneden igjen.
Fred og Jonny er klar for gudstjenester, bedehusmøter,
skolebesøk – mange på Askøy! J – og blant annet
basar for Maisha Mema i Voksen menighet i Oslo (en ny
kontakt gjennom en fadder!) og et møte i Nanset kirke i
Larvik. Vi håper på stor oppslutning om møtene!
Stavanger,
15.mars 2009
Beste
hilsener fra Jonny og Marianne Haldimann Mydland
Søndag 29.mars: Klepp Frikyrkje 20:00
Tirsdag 31.mars: Besøk i Lions-klubben,
Ågesentunet i Stavanger 19:30
Onsdag 1.april: Håland bedehus 19:00
Palmesøndag 5.april: Riska kirke, Hommersåk 11:00
Påskedag, søndag
12.april: Bekkefaret kirke 11:00
Torsdag
16.april: Besøk i
Vasshus Gardsbarnehage,
Klepp 09:30
Søndag 19.april: Erdal
kirke, Askøy 11:00
Mandag – Onsdag
20.-22.april: Besøk på Askøy-skolene
Torsdag 23.april:
Nanset kirke, Larvik 19:00
Fredag 23.april: Besøk på
Frikirkens Hovedkontor, Oslo 11:00
Lørdag 25.april:
Basar/arrangement i Voksen kirke, Oslo
