Enda et nytt år, og
tiden går i alle fall ikke saktere enn før… :-) Vi har
lagt bak oss et år som var meget spennende på mange
måter. Det var første året i Tigoni, og vi har øket
antallet barn i familien vår til 28! Som nevnt i
nyhetsbrevet i desember fikk vi 2 nye barn i oktober, 5
i november, og i januar kom en jente til, Sharon på 13,
slik at vi nå er en ganske stor familie her i Tigoni.
I Klubbhuset fikk vi som
nevnt endelig ansatt en kvalifisert lærer, og Albert har
vist seg å være en inspirator og en dyktig faglig
lærer. Og kommende juni starter vi byggingen av
Klubbhus nummer 2! :-)
Det er litt merkelig hvordan vi tar mat som en
selvfølge. For de over 230 familiene tilknyttet
Klubbhuset i Soweto-slummen er det ikke det, og derfor
var det stor jubel ved utdelingen av «etterjulsgaven»
:-)
Arbeiderne våre,
Marianne og Jonny blir stadig minnet på hvor viktig det
er å fokusere på det enkelte barn. Hvert av barna i
programmet har sin egen historie. Noen kan se tilbake
på et liv i fattigdom i slummen, men har ikke opplevd
vonde ting av annen karakter, for å si det slik. Andre
barn har opplevd de forferdeligste ting hvor en lurer på
om der er grenser for voksnes ondskap. Florence
Kibicho, sosialarbeideren vår, skrev ned historien til
et barn i programmet nylig. Det er en historie om håp
for hun som nå er i programmet, men også en historie om
moren hennes – et kvinneliv der vold, utnytting og
fattigdom råder. Vivian er født i slutten av 2007.
Moren, Lucy, er født i 1977, og droppet som liten ut av
skolen da moren hennes døde. Faren giftet seg opp
igjen, og forholdene hjemme var ikke gode. Lucy
«giftet» seg derfor da hun var 16 år gammel, ikke av
kjærlighet men mer som en flukt. Året etter fikk hun
sitt første av til nå 5 barn. Mesteparten av tiden har
hun jobbet som hushjelp, og gikk på jobb fra tidlig
morgen til hun kom hjem mellom 18:30 og 19:00 om
kvelden. Siste banet foreløpig er en gutt født 2009 som
ble ganske syk omkring 7 måneder etter fødselen. Han
kan ikke gå, sitte, snakke eller gjøre noe uten hjelp.
Det var på denne tiden hun også ble separert fra sin
mann.
En fars primære oppgave
er å beskytte familien. Ikke alle menn gjør det.
Vivians far gjorde ikke det. I stedet forgrep han seg
på den nest eldste søsteren til Vivian, som da var rundt
10 år gammel. Dette foregikk en tid inntil søsteren sa
fra til moren at hun var trett av hva faren gjorde med
henne. Moren meldte dette til politiet, søsteren ble
tatt til et sykehus som bekreftet gjentatte overgrep, og
politiet løslot mannen etter en tid og oppfordret Lucy
til å tilgi ham… Hun gjorde på sett og vis det, og
håpet at mannen ville forbedre seg. Ganske snart
begynte han å bli voldelig, men Lucy trodde fortsatt at
han ikke ville gjenta overgrepene. Da hun var høygravid
med yngstegutten i 2009, reiste hun opp på landsbygda på
besøk til foreldrene sine med nest eldste datteren og
Vivian, og gutten hennes på 8 og eldstejenta på 15 var
hjemme med faren. Da forsøkte han seg på eldstejenta
også, men hun skrek opp og naboer kom og hjalp henne
slik at han ikke klarte å gjennomføre voldtekten. Da
Lucy kom tilbake hadde mannen hennes flyttet til et
annet område og ba dem om å komme etter. Lucy følte, på
tross av at hun var opprørt på grunn av den siste
utviklingen, at hun ikke hadde noe valg. Hun var
høygravid, og det var mannen som jobbet og sørget for
mat på bordet og tak over hodet…
Vivian i Klubbhuset
Men et år etter voldtok
mannen nest eldste jenta igjen flere ganger… Mannen ble
nå arrestert, men ettersom han hadde en søster som var
noe høyere opp i politiet, fikk hun ham løslatt etter
noen måneder… Han kom så en siste gang til kone og
barn, gjorde narr av og hånte dem, og forsvant. Dette
var i 2010, og siden har de ikke sett ham. Lucy har
etter dette vært eneforsørger, og den største
utfordringen henne har vært yngstesønnen som er
multihandikappet og trenger 24/7 tilsyn. Han har en
tendens til å bite seg i fingeren, og moren frykter at
han vil bite den av en dag… Planer er underveis for å
bringe gutten opp på landsbygda der en søster av Lucy
vil ta seg av ham. Eldstejenta jobber som hushjelp og
hjelper familien det hun kan, mens nest yngste jenta
(blir 15 i år) og eldste gutten (blir 12 i år) ble
hjulpet av chief’en i Soweto til å gå på en lokal
skole der. Men jenta er traumatisert etter hendelsene
med faren og gjør det dårlig på skolen.
Vivian er nå i
Klubbhusprogrammet, og får dermed mer mat enn resten av
familien som stort sett har ett måltid om dagen…
I samtale med
sosialarbeideren vår kom det til et punkt der moren ba
om at døren ble lukket. De neste setningene ble nesten
hvisket: «Naboen vår driver med griseoppdrett»,
begynte hun. «Når vi ikke har mat, ber jeg henne om
å få gå gjennom matrestene for å ta ut det som vi
fortsatt kan spise…» Hun skjemtes og ville ikke at
andre skulle høre det… Florence Kibicho,
sosialarbeideren vår, tilføyer: «Lucy er stresset.
Hun holder på hodet når hun snakker, og sukker ofte.
Hun ser så trett ut, så hjelpeløs og håpløs… Hun har
vanskeligheter med å se at livet kan være annerledes en
det hun opplever nå. Dypt inni seg har hun et håp om et
Bedre Liv, men kan ikke se hvordan dette kan skje. Hun
er skitten og ugredd. Da jeg besøkte familien i «huset»
hennes, var det skittent over alt. Hun trenger masse
veiledning og praktisk hjelp med livet sitt, men jeg er
overbevist om at hun vil forandre seg nå som hun er
tilknyttet Maisha Mema. Jeg vet at hun har potensiale i
seg til å både klare seg og se lysere på livet. Vivian,
datteren hennes i Maisha Mema Klubbhuset, viser
fremskritt daglig. Vi måtte gi henne medisin for
innvollsormer da hun kom, og også behandle mage- og
brystproblemer. Hun så ganske så svak ut i begynnelsen,
men nå er hun en energisk jente, ser godt ut og er
lykkelig. Moren uttrykker at hun har håp om at Vivian
vil lykkes i livet, og er takknemlig for Maisha Mema som
virkeliggjør dette».
Det er et valg vi tar
når vi forteller slike historier og bruker over halve
nyhetsbrevet på det. Vi ønsker ikke å drive med
sosialpornografi, men samtidig er dette så
virkelig! Det er slik hverdagen til mange
mennesker i slummen er, og dette er også hverdagen til
sosialarbeideren vår og de andre arbeiderne i
Klubbhuset. Derfor håper vi du vil ta dette opp i beste
mening, som et glimt inn i en annerledes verden – som
kanskje ikke ligger så langt tilbake i tid i Norge
heller for en dels vedkommende. Så håper vi du også
forstår noe av tenkningen vår ved arbeidet vi gjør; selv
om vi primært sett bare støtter barn, så kan vi ikke se
bort fra foreldrenes – oftest mødrenes – problemer
heller. Det ligger store utfordringer i dette. Vi kan
definitivt si at hundrevis av barn har fått et Bedre Liv
gjennom arbeidet vårt, men vi kan også si at en hel del
mødre har fått en ny verdighet i livet sitt, et håp for
fremtiden, praktisk hjelp til å takle hverdagen, og et
nytt syn på sine barn! Og når mor får et bedre
selvbilde, smitter dette over på barna! :-) Takk for at
dere er med på å virkeliggjøre dette! :-)
Og i den forbindelse vil
vi også takke hjerteligst for at vi også i år kunne gi
en «etterjulsgave» til familiene i Soweto! Der var over
30 faddere som bidro med en julegave i tillegg til flere
andre, og dermed kom vi i land denne gangen også.
Familiene setter virkelig pris på dette, og igjen takker
vi dere for gavene! :-) Når det gjelder
utfordringen om at vi trenger flere faddere, har vi fått
noen i det siste, men kan definitivt trenge flere
:-). Hvis dere kjenner noen som kan tenke seg et
fadderbarn hos oss, er vi takknemlige for å få beskjed.
Internettsidene våre (http://maishamema.org) og
Facebook-siden (Maisha Mema Kenya) gir god info
:-).
«Jeg er en klem som venter på å skje» står det på
t-skjorten til jenta til høyre i Klubbhuset. Altfor
mange barn opplever ikke at noen er glad i dem… Sharon under er Sharon nummer 3 i familien vår i
Tigoni, og kom i januar.
Vi hadde 19 elever som
satt grunnskoleeksamen (2 i Tigoni – Kong’o og Kamau) og
20 som satt videregående eksamen (1 i Tigoni – Achieng)
i november! En jente og en gutt fra Soweto – Jemimah og
Babu – fikk begge B+ og vil antagelig gå på
Universitetet fra neste år. Vi har fulgt begge fra de
gikk i førskolen, så vi er jo litt stolte, da J. La oss
også nevne at det norsk/sveitsiske paret Sven og
Cornelia Sivertzen sammen med deres to barn reiste til
Norge etter neste 2 år med oss. Takk for innsatsen,
spesielt i Klubbhuset :-). Og takk igjen til alle dere
der ute som bidrar til et Bedre Liv for barna her! :-)
Tigoni,
15.mars 2013.
Beste
hilsener fra Jonny og Marianne Haldimann Mydland
2. TirsdagNanset kirke
(Larvik kommune) 20:00 Møte med Nanset Tensing
7. SøndagVoksen kirke
(Oslo kommune) 11:00
8. Mandag
Blåkorssalen
(Stavanger kommune) 19:00
14. SøndagRiska kirke
(Sandnes kommune) 11:00
17. Onsdag
Møte på Håland bedehus
(Randaberg kommune) 19:30
18. Torsdag
Møte på Vonheim bedehus,
Røyneberg (Sola kommune) 19:30
21. SøndagErdal kirke (Askøy
kommune ved Bergen) 11:00
28. Søndag Bekkefaret
kirke
(Stavanger kommune) 11:00
+
besøk på skoler i Askøy, Bømlo Folkehøgskole, Solborg
Folkehøgskole, Bergjeland og St. Olav Videregående
skoler i Stavanger og noen andre steder
J.
På alle gudstjenestene og møtene blir det sang og musikk
av Fred og Jonny, info mm.
Vi håper selvsagt så mange som mulig kommer på møtene og
gudstjenestene! Gjør det kjent og få masse folk med
dere! Vi gjør det for barna i Kenya!
Nyhetsbrev i .pdf format:
Får du nyhetsbrevet på papir men har muligheten til å
få det på e-mail? Hvis du kan tenke deg å få nyhetsbrevet i .pdf
format (Acrobat Reader) i stedet for per post, så gi beskjed på meil til
jonny-m@online.no. Da får
du nyhetsbrevet i farger, og kan lagre det på maskinen din. Og
vi sparer litt porto
J.
De som ikke gir beskjed, får selvsagt
nyhetsbrevet fortsatt i vanlig post – vi er klar over at
ikke alle har Internet
J.